Erling Skjalgsson

Erling Skjalgsson
Født		975 Sola
Død		21. des. 1028 Bokn kommune
Beskjeftigelse		Høvding
Ektefelle		Astrid Tryggvesdatter
Far		Torolv skjalg Ogmundson
Barn		Ragnhild Erlingsdottir av Sola
Nasjonalitet		Norge
Erling Skjalgsson på Commons

Erling Skjalgsson (trolig født en gang mellom 960 og 975, død 1027 eller 1028) var herse og lendmann. Han var bosatt på den nordlige delen av Jæren, trolig i dagens Sola kommune.

Som svoger til kong Olav Tryggvason var Erling blant Norges mektigste menn.

Kilder

Han er kun omtalt i et fåtall kilder. De er dels motstridende.

Skaldekvad

Noen av skaldekvadene om Erling Skjalgsson, er samtidige eller nær samtidige:

• Sigvat Tordssons (død ca. 1045) Flokkr om Erlingr Skjalgsson er en hyllest til Erling som ble drept av frenden Aslak ved Utstein, Boknafjorden eller Tanger (Tungenes?). Erling bevoktet Hordaland og styrte Jæren Han var svoger til Olav Trygvasson.
• Sigvat Tordssons Kvædi om Erling Skjalgsson forteller: Kun én annen kriger har jeg kjent, som var din like - han het Gudbrand (trolig Dale-Gudbrand); høvdingen rådde over vidstrakte land; jeg sier, at de to anses for likemenn, gavmilde høvding; den, der anser seg for bedre, gavmilde mann, bedrar seg selv.
• I et skaldekvad forteller Tord Kolbeinsson at Erling var herse og at han var med i et slag på Veigu (Vega?).
• Bjarne Gullbrarskald laget diktet Kálfsflokkr i 1050 eller 1051, som forteller om Kalv Arnesons liv. Diktet innledes med en beskrivelse av Kalvs deltakelse i Olav den helliges kamp mot Erling Skjalgsson. Erling verget sin jord ved Utstein, og ble drept nord for Utstein.

Norsk kilder

• Kongesagaen til Theodoricus fra slutten av 1100-tallet forteller om striden med kong Olav Haraldson.
• Kongesagaen Ågrip fra 1190-tallet forteller om striden med kong Olav Haraldson.
• Historia Norvegiæ fra en gang mellom 1150 og 1235 omtaler ikke Erling.
• Kongesagaen Fagrskinna fra om lag 1220 omtaler Erling flere steder i sagaen.
• Et nyere tillegg til Fagrskinna (Arnmødlingatal) forteller om Erling. Denne regnes ikke pålitelige.

Islandske kilder

• Nóregs konungatal fra slutten av 1100-tallet omtaler ikke Erling.
• Heimskringla (1220-tallet) har en masse detaljer som ikke finnes i eldre kilder. En rimelig tolkning er at mye er oppdiktet.
• Den legendariske saga om Olav den hellige fra 1200-tallet, nevner Erling ved flere anledninger.
• Odd Snorresson: Den større saga om Olav Tryggvason fra omkring 1300, omtaler Erling som svigersønn til Olav Trygvasson og at han var kristen. Han omtales som Erling fra Jæren.
• Tåtten om Eindride og Erling fra omkring 1390 har Erling som en av hovedpersonene, er en oppdiktet fortelling med handling fra 1020-rallet. Erling bodde på Jæren, og var gift med Ingeborg Tryggvesdatter.
• I Gottskalks annaler fra 1400-tallet fortelles at Erling Skjalgsson falt i 1028.

Bakgrunn

«Erling Skjalgssons død»
Illustrasjon av Peter Nicolai Arbo (1831–1892)

Familiebakgrunn

Ingen av skaldene, sagaene fra 1100-tallet eller Fagrskinna oppga navnene til Erlings foreldre.

På 1230-tallet kalte Snorre faren for Torolv Skjalg. Han har også opplysninger om slekten til Torolf. Claus Krag mente at om Torolv Skjalg fins det bare rent sagnaktige beretninger. Ordet skjalg kan bety «skjeløyd».

Morens navn er ukjent.

Sigvat Tordarson forteller at Erling ble drept av en slektning som het Aslak, at Erling hadde en søster som var gift med en Ragnvald.

Snorre mente at Erling var morbroren til Asbjørn Selsbane. Han var sønn av Sigurd Toresson, som var bror til Tore Hund.

Strengt tatt, vet vi ikke noe om Erlings foreldre og familiebakgrunn. De eldste kildene tier, og det er først på 1230-tallet og framover vi får detaljer. Det er god grunn til å anta at mye av dette er oppdiktet.

Ektefelle og barn

Sigvat Tordsson (død ca. 1045) forteller at Erling var svoger til Olav Trygvasson, men uten å oppgi navnet hennes. Theodoricus monachus forteller at Erling giftet seg med Astrid, søster til Olav Tryggvason. Kildene opplyser ikke hvem som var mor til Astrid, om hun var Olavs hel- eller halvsøster. Tåtten om Eindride og Erling fra omkring 1390 forteller at Erling var gift med gift med Ingeborg Tryggvesdatter. Giftermålet kan ha vært i perioden 995-1000.

Ingen av skaldene, sagaene fra 1100-tallet eller Fagrskinna oppga navnene til Erlings barn. Fagrskinna forteller at Erling hadde sønner, men oppgir ikke navnene. Snorre mente at Erling og Astrid hadde barna:

• Aslak Erlingsson som Snorre sier var gift med ladejarlen Svein Håkonssons datter. Gunhild Sveinsdatter var gift med svenskekongen Anund Jakob, så dette er feil.
• Skjalg Erlingsson,
• Sigurd Erlingsson,
• Lodin Erlingsson,
• Tore Erlingsson,
• Ragnhild Erlingsdatter gift med Torgeir eller Torberg Arneson. Ragnhild fikk datteren Tora Torbergsdatter som var Harald Hardrådes frille og ble mor til Olav Kyrre. Slik nedstammet de senere norske kongene fra Erling Skjalgsson.

De fleste av navnene er ikke bekreftet i andre kilder, og er tvilsomme.

Et senere tillegg til Fagrskinna (Arnmødlingatal) og Tåtten om Eindride og Erling gir noen tilleggsopplysninger om Erling Skjalgssons familie som avviker fra eldre kilder. De regnes ikke som pålitelige.

Erlings bosted

Vi har ikke tilstrekkelig kilder til å slå fast nøyaktig hvor Erling bodde.

• Theodoricus skrev omkring 1180 på latin: Erlingum videlicet filium Scialgs de Sola. «de Sola» har blitt oversatt med «fra Sola», men her er det trolig mest rett å oversette det med «av Sola» slik de norrøne kildene gjør.
• Fagrskinna viser ikke til noen geografisk plassering, men om han var Olav Tryggvasons lendmann for Østlandet kan han nok da bodd der.
• Ågrip omtaler Erling i Olav Haraldssons styringstid, som Erling av (norrønt á) Sola,
• Den legendariske Olavssagaen omtaler ham som Erling av (norrønt af) Sola.

Preposisjonsbruken kan vise til usikkerhet om han faktisk bodde på Sola, eller om han bare eide Sola - som en setegård eller hovedgård.

De fleste viser til at Erling bodde på Sola, og gjerne en gård nær Sola Ruinkirke. Andre viser til at Erling Skalgsson trolig bodde i Stavanger, kanskje på det som nå er Kongsgård. Grunnlaget for diskusjonen er blant annet teksten i Heimskringla om at Aslak Erlingson bodde «øst på Sola». Noen mener at Sola kan ha vært et gammelt navn for hele Stavangerhalvøya, mens andre mener at Sola den gang var omtrent som i dag. Om Heimskringla her har noen historisk kildeverdi for en detaljerte stedsangivelse er også uvisst. Peder Clausson Friis (død 1614) har i sin oversettelse av Heimskringla, ved en anledning skrevet at Erling Skjalgsson var å treffe i «byen». Teksten på gammelnorsk er «til bæjar», som en kan oversette både med byen eller bøen (garden). Om han har ment at Erling bodde i Stavanger er uvisst.

Knytningen mot Stavanger blir en form for gjetting. Noen holder seg strengt til kildene og avviser koblingen mot Stavanger, mens andre knytter Erling til Stavanger ut fra et skjønn. Noen av de som har uttalt seg er:

• Johan B. Mikalson som i 1962 mente at Erling hadde en bygård i Stavanger.
• Jan Hendrich Lexow som i 1992 mente at Erling bodde i Stavanger, mest trolig på Kongsgård.
• Arnvid Lillehammer som i 1992 mente at Erling holdt til på Sola.
• Torgrim Titlestad som i 1999 mente at Erling stiftet byen Stavanger.
• Eldbjørg Haug mente i 2009 at Erling Skjalgsson hadde en kirke der Stavanger domkirke står nå.
• Helge Sørheim mener i 2010 at Stavanger ikke kan kobles mot Erling Skjalgsson som bygrunnlegger.
• Jan Brendalsmo og Knut Paasche argumenterte i 2017 for at Erling Skjalgsson styrte sitt maktområde fra Stavanger.
• Arne Kvitrud skrev i 2020 at historiefortellerne på slutten av 1100-tallet mente at Sola var Erlings gård, og ikke et område han hadde som embete og styrte.

Hedning eller kristen?

Et skaldekvad av Tord Kolbeinsson om Erling viser til krigsguden Ty.

Snorre skriver derimot at han var kristen og løslot treller. Odd Snorresson fra omkring 1300, omtaler Erling som kristen.

Teksten på steinkorset i Stavanger, kan tyde på at han ble betraktet som kristen. Arne Kvitrud viste til at V-symbolet på steinkors også finnes på Njærheim, Tjora og på flere tyske steinkors. Det er kan ha vært et kvinnesymbol, og korset er også omtalt som Kånå eller Konen. Korset kan være laget som en tilbedelse av en kvinne i kristen mytologi - kanskje Jomfru Maria. Selve korset kan da være eldre enn Erling Skjalgsson.

Politisk virksomhet

Erling og Olav Trygvason (995–999)

Etter at Olav Tryggvason var blitt konge i Norge allierte han seg med Erling. Olav giftet sin søster Astrid til Erling.

Etter Fagrskinna fikk Erling som ombud alt land som Olav kontrollerte på Østlandet. Ifølge Odd Snorresson fikk han som ombud området mellom Sognefjorden og Lindesnes. Hva som er rett kan vi ikke vite sikkert.

Erling Skjalgsson skal ha vært i følge med Olav Tryggvason før slaget ved Svolder, der Olav Tryggvason ble drept. Erling Skjalgssons båt var imidlertid et stykke foran de øvrige og ble ikke med i slaget. Slaget fant sted i år 999 eller 1000.

Erling og Eirik jarl Håkonson (1000–1014)

Sigvatr Þórðarson forteller i sitt hyllingsdikt at Erlings styrte over Jæren og var vokter over Hordaland. Dette kan være fra 1000-tallet. Dette er nok en mer pålitelig avgrensing av Erlings styringsområde enn det som framgår av sagaene fra 1200-tallet. De kan være oppdiktet.

Kongesagaen Fagrskinna fra om lag 1220 omtaler Erling Skjalgsson som lendermann, men at han ikke sto på god fot med ladejarlen Eirik Håkonsson. Det er ikke fortalt hvor han var lendermann. Lendermann var en vasalltittel for personer som hadde fått av kongen et område å administrere, herunder kreve opp skatter på vegne av kongen, hvor de kunne beholde en viss andel selv. Heimskringla forteller at Erling måtte dele den veitslen han hadde hatt under Olav Tryggvason med sønnen Aslak Erlingson, men heller ikke her oppgis det direkte hvor det var. Ordet veitsle eller gjesting brukes om retten til fritt underhold i det distrikt hvor de oppholdt seg på reise. Varighet og antall følgesveiner var fastslått ved lov eller sedvane.

Etter et skaldekvad av Tord Kolbeinsson var Erling herse i denne perioden. At Erling var herse betydde at han var en slags høvding. Hersene nevnes ikke i lovene, så det er ikke noe en ble utnevnt til, eller en person med lovfestede rettigheter eller plikter. Trolig ble ordet herse brukt om mektige personer, og ikke knyttet til et ombud.

Kong Olav Haraldson går mellom manngardene fram til Erling Skjalgsson. Illustrasjon til Sagaen om Olav den hellige i Heimskringla, tegnet av Erik Werenskiold.

Erling og Olav Haraldson (1015–1028)

Erling forsøkte å holde seg på god fot med den nye kongen Olav Haraldson (konge i Norge 1015-1028), men forholdet ble konfliktfylt.

Den legendariske Olavssagaen og Fagerskinna sier at han var lendmann, men ikke over hvilket område. Etter Heimskringla fikk Erling igjen kontrollen over området fra Sogn til Lindesnes, men en mangler kilder som bekrefter det.

Knut den store skal ha gitt penger til norske stormenn, også til Erling Skjalgsson, for å støtte ham mot Olav Haraldsson. Ifølge Heimskringla skal Erling ha reist til England for å få Knut den stores støtte mot Olav. Det er ingen kilder som bekrefter en slik reise eller et slikt møte. Det er derfor uvisst om det var Knut eller de norske stormennene som tok initiativet.

Den siste striden mot Olav Haraldsson

I 1027 eller 1028 var det et slag mellom Erling Skjalgsson og Olav Haraldsson. Noen angir tidspunktet for slaget til 1027, og andre til 1028. Claus Krag mente med grunnlag i kronologien til Theodoricus monachus at det trolig var før Knut den store kom til Norge i 1028 og ble konge. Om Heimskringlas kronologi er rett må Olav Haraldsson ha kommet tilbake til Norge etter først å ha flyktet fra Knut den store, og så forlate landet enda en gang. Heimskringla forteller at slaget sto Sankt Thomasdag – 21. desember, men det er ikke andre kilder som bekrefter det.

Det er også uenighet om hvor slaget sto. Theodoricus monachus mente det kom til slag i Tungenes. Den legendariske Olavssagaen plasserer det i Soknasundet. Heimskringla mente det var innenfor Bokn. Plasseringen til Soknasundet kan være en sammenblanding med slaget i Soknasund i 1033 mellom Svein Knutsson og tronkreveren Trygve Olavsson. Grunnlaget for uenigheten om det var Bokn eller Tungenes, kan være de litt tvetydige strofene til Sigvatr Þórðarson i «Flokkr om Erlingr Skjalgsson». De aktuelle delene av versene oversetter Finnur Jonsson som «der var en hard kamp utenfor Tungenes» (vers 2), «Erlings hele mannskap var falt ved Bokn-øyas kyst; den unge kongen ryddet skipet nord for Tungenes» (vers 3) og «etter kampen her ved Utstein» (vers 5). Både Tungenes, Bokn og Utstein er nevnt. Så vi har neppe grunnlag til å si mer enn at slaget sto et sted i ytre deler av Boknafjorden.

Theodoricus monachus mente at det var et sjøslag Finnur Jonssons oversettelse av Sigvatr Þórðarsons kvad tilsier også at det skjedde til sjøs. Kåre Flokenes oversetter kvadet som at slaget skjedde på en strand: «Erlings samla mannskap var falle på stranda ved Bokn».

Fagrskinna og Ågrip forteller at da slaget var over, hadde Erling mistet alle mennene sine. Da sprang Aslak Fitjaskalle frem og drepte Erling med øksen sin. Kongen skal da ha sagt: «Nå hogg du Norge ut av hånden min», og siktet til at Erling var så viktig at drapet kom til å koste ham tronen. Theodoricus monachus forteller bare at drapet skjedde mot kongens vilje, slik at det er mulig at replikken er dikting.

Handelsvirksomhet

Handelsmynter

Gard Eirik Emsøy mente at Erling Skjalgsson kan ha opprett et eller flere myntverksteder i Rogaland, for utmyntning av såkalte handelsmynter til bruk i og rundt Østersjøen. Flere mynter viser til Lunde, og en mynt viser til Lundsvågen. Flere personer kan ha fått preget egne penninger til bruk i handel på det som kan ha vært Lunde på Hundvåg. Handelsmynt er en mynt med større sølvinnhold enn vanlig, og bare beregnet til salg. Enkelte av dem ble preget i landets myntenhet. Andre ble preget for å etterlikne andre lands mynter. Og så var det de myntene som dominerte så mye at de ble brukt i andre land. Det er ingen skriftlige kilder som knyttet Erling Skjalgsson til Lunde eller Lundsvågen.

Emsøys hypotese er at stemplene på en del mynter var filt nesten helt ned, og deretter gravert med et nytt motiv. Det var helt svake spor av den tidligere graveringen, som Emsøy forsøkte at identifisere. Der er tallrike svake anomalier i myntenes overflater. Emsøy har valgt dem, som passer med motivet til en annen mynttype. På denne måten tolker han at det på noen av myntene står navnet Erling på myntenes forside, der hvor myntherren tilkjennegir seg selv. Gard Eirik Emsøy mente at Erling Skjalgsson kan ha ansett seg for å være en myntherre, og avbildningene på myntene kan være samtidige stilistiske avbildninger av Erling Skjalgsson. Han angis på fremsiden av myntene med Erling myntmester på Lunde, Erling Lunde og Erling av Jæren.

Da Knut den store tok makten over Norge i 1027 eller 1028, kan man ha begynt å utmynte en mynttype med ormemotiv på Lunde. På disse myntene er navnene Erling av Jæren og Aslak på Lunde på myntherrens plass. Siden disse navnene opptrer samtidig, mente han det trolig var Erling Skjalgsson og sønnen Aslak Erlingsson. Gard Eirik Emsøy mente at Aslak Erlingsson kan ha tatt over utmyntningene i Rogaland.

Torgrim Titlestad mente at Hundvåg på 1000-tallet kan ha vært sentrum for handel i området. Det er spekulert i om Lunde og Lundsvågen på Hundvåg kan også ha vært et midtpunkt på flere handelsveier. Det er ikke funn fra Hundvåg som tilsier at det var noe handelssted her i vikingtid.

Disse mynttypene har vært ansett for å ha vært utmyntet i Lund i Skåne. Flere av myntene viser også til danske konger. Men det er kun i Rogaland at vi kjenner til to samtidige høytstående personer og mulige myntherrer med navnene Erling og Aslak. At Aslak var sønn til Erling, er det bare Snorre som forteller. Snorre regnes som en upålitelig kilde.

Handelsforbindelser

Erling Skjalgsson kan ha drevet med handel.^{[trenger referanse]}

Torgrim Titlestad spekulerte i om han handlet med Roskilde, Ribe, London og York. Det fins ingen kilder som bekrefter dette.

Ettermælet

Minnesteinen tegnet av Bernhard Fredrik Hanson, da den sto i Steglebakken i mai 1852. Utformingen av minnesteinen med vinkelhaken (også kalt sparre eller chevron) har klare likheter med flere steinkors i Tyskland.

Foto: Arne Kvitrud, 2011

Minnekorset

Stavanger Museum har et steinkors med en runeinnskrift om Erling Skjalgsson. Fridtjov S. Birkeli mente at korsets utforming synes å ha anglosaksiske forbilder. Han viste særlig til det såkalte Lilla-korset ved Whitby i Northumbria som sannsynlig forbilde. Samtidig har v-utformingen likheter med andre kors i Rogaland og Tyskland. Forbildet for steinkorset er da ikke entydig.

Teksten på steinkorset er vanskelig å tolke siden steinen har stått ute og blitt nedbrutt i mange hundre år. Aslak Liestøl kunne ikke lese hele teksten, og har ekstrapolert noe. Det er også deler av tolkingen han var usikker på. Det kan derfor komme andre tolkningsforslag. Hans tolkning er at en prest ved navn Alfgeir reiste et steinkors til minne om Erling Skjalgsson, med følgende tekst:

ALFKAIR BRISTR RAISTI STAIN ÞINA AFT ARLIK TROTIN SIN IS AIN UAS UR ARNI UILTR IS HAN BARIÞISK UIÞ OLAIF.

Alfgeir prest reiste denne steinen etter Erling, sin herre, som ensom ble sveket av aren, da han sloss med Olav.

Runeteksten angir ikke Olav som hellig. Så den kan være fra etter at Erlings ble drept og før Olav Haraldsen ble erklært hellig - perioden 1028–1031.

Korset stod fram til 1864 i Kongsgata 46 ved Breiavatnet. Kongsgata var hovedinnfartsveien fra Jæren til Stavanger. Liestøl mente at korset sto der fordi det da sto nær veien. Andre anfører også at det var for at flest mulig skulle se det når de kom til Stavanger. En har ved diskusjonen om alderen på Stavanger argumentert med at en neppe hadde plassert et slikt kors utenfor allfarvei. En har også argumentert med at om Stavanger hadde vært et tettsted eller handelssted, ville det være mer naturlig å plassere korset slik at også sjøfarende kunne se korset.

En kopi er reist i Solakrossen på en haug bak Sola kulturhus.

Moderne minnesmerker i Sola

Like ved Sola ruinkirke er det to så å si like minnebautaer. Den eldste ble reist i 1934 til minne Erling Skjalgsson som hadde sin hovedgård i området i tiden før og etter år 1000. Den yngste ble reist i 2016 av Lions Club Sola, til minne om Erlings kone, Astrid Tryggvadotter som var søster av kong Olav Tryggvason.

«Verna og pilhær» er en non-figurativ skulptur som ble avduket 8. juni 1996. Den ble gitt som gave til Sola kommune av SR-Bank i forbindelse med 1000-årsjubileet for Erling Skjalgssons bryllup med Astrid Tryggvadotter – kong Olav Tryggvasons søster. Monumentet er designet av Stavanger-billedhuggeren Elisabeth Jarstø (født 1962).

Nær «Verna og pilhær» står en kopi av «Erlingskrossen», minnekorset som Erlings prest Alfgeir fikk reist over Erling Skjalgsson etter hans fall i Boknasundet. Kopien er utformet av billedhuggeren Hugo Wathne (1932–2017) og finansiert av Stangeland Maskin AS, ble avduket 14. juni 1997 av den tidligere fylkesordføreren Arne Rettedal fra partiet Høyre (1926–2001). Monumentet ble reist av Sola kommune i 1997 i forbindelse med 1000-årsjubileet for bryllupet mellom Erling og Astrid.

Snorre Sturlason om Erling Skjalgsson

Mens de øvrige kongesagaene så vidt nevner Erling Skjalgsson bruker Snorre Sturlason mye plass på ham. Han tegner på 1200-tallet, i sin bok Heimskringla, et svært positivt bilde av Erling Skjalgsson på tross av at han var motstander til Olav Haraldson. Grunnen kan være at Erlings etterkommere ble inngift i kongefamilien, og den positive omtalen kan derfor være en del av hans oppdrag.

Snorre skriver blant annet i Olav Tryggvasons saga i Heimskringla at Erling Skjalgsson hadde mange gode frender, og var mektig og gavmild.

Erling skal ha blitt døpt før bryllupet med Astrid en gang etter 995. Etter bryllupet forteller Heimskringa at Olav ga jarletittelen til Erling, men han avslo. Om det faktisk var slik, eller om det bare er Snorres bortforklaring på at han ikke var jarl er uvisst. Det er heller ikke andre kilder som bekrefter at han var herse på denne tiden.

Hvor mye Snorre diktet og hvor mye han hadde kildebelegg for er uvisst.

I møte med jarlene hadde han to hundre mann eller flere med seg. Han eide store krigsskip med 30 rom.

Torgrim Titlestad har i sine bøker i stor grad lagt til grunn Snorres oppfatninger av Erling Skjalgsson. Med grunnlag i Snorre mener han at Erling var forsvarer av det tradisjonelle norske, desentralisert struktur med små uavhengige kongedømmer og et tingsystem. Mot dette var først og fremst Olav den hellige, som kjempet for et sentralisert norsk monarki. Titlestad skriver selv at en del av stoffet i hans biografi Konge mellom jarlar har fått en «spekulativ karakter».

Erling Skjalgsson i diktningen

Erling Skjalgsson er for mange kjent fra Bjørnstjerne Bjørnsons dikt fra 1861; Olav Trygvason. Her gjengis første vers:

Brede seil over Nordsjø går;

høyt på skansen i morgnen står

Erling Skjalgsson fra Sole, -

speider over hav mot Danmark:

«Kommer ikke Olav Trygvason?»

Ellers har Per Sivle skrevet et Erlingsdikt i 1893-1894.

Torgrim Titlestad har i boka «Vikingkongen» laget en oppdiktet fortelling om hvordan Erlings liv kan ha vært.

Erling Skjalgsson i bildekunsten

Flere kunstere på 1800-tallet laget bilder av Erling Skjalgsson. Det er i hovedsak illustrasjoner til bøker;

• Peter Nicolai Arbo laget «Erling Skjalgssons død» – se over.
• Theodor Kittelsen laget «Erling Skjalgsson».
• Erik Werenskiold laget «Kong Olav går gjennom manngarden» – se over.

Gater oppkalt etter ham

Erling Skjalgsson har flere gater oppkalt etter seg:

• Erling Skjalgssons gate (Oslo)
• Erling Skjalgssons gate (Trondheim)
• Erling Skjalgssons gate (Stavanger)
• Erling Skjalgssons allé i Stavanger
• Erling Skjalgssons gate (Haugesund)
• Erling Skjalgssons veg på Bryne
• Erling Skjalgssons gate (Sandnes)
• Skjalgsgata og Skjalgsbakken i Madlamark i Madla bydel, Stavanger er oppkalt etter faren Torolv Skjalg
• Erlingvegen ved ruinkirken på Sola

Litteratur

• Fridtjov Birkeli: «Norske steinkors i tidlig middelalder : et bidrag til belysning av overgangen fra norrøn religion til kristendom», Oslo : Universitetsforlaget 1973, 271 sider ISBN 82-00-08788-3.
• Anders Bærheim: «Minnekorset sto på Steglebakken, nå bør det under tak i Museet», Stavangeren, 18. januar 1958.
• Om Steglebakken og minnekorset, Christianiaposten, 29. april 1862
• Anton Espeland: «Ætti Skjalg. Den gamle ætti på Sola». Rogaland Historielag Årshefte 1930, side 3-8.
• Gard Eirik Emsøy: Erling Skjalgsson og hans slekts utmyntninger, Numismatikeren, 2024
• Bendix Christian de Fine: Stavanger amptes udførlige beskrivelse. Utgave ved Per Thorson, Stavanger, 1987. Manuset er fra 1745.
• Kr. Harestad: «Erling Skjalgsson i Stavanger», Stavanger Aftenblad innlegg datert 4. juni 1968.
• Egil Henriksen: «Runekorset på Stavanger Museum», Stavanger Museums årbok (1996).
• N.J. Hjelmesæth: «Erling Skjalgssons langskipstuft?» Rogaland Historielag Årshefte 1930, side 78-80.
• Claus Krag: «Erling Skjalgsson» i: Norsk biografisk leksikon. 2. utg. 2000.
• Jan Hendrich Lexow: «Omkring Erling Skjalgssons minnekors». Frá haug ok heiðni nummer 1, side 9-11, 1992.
• Jan Hendrich Lexow: «Uriktigt om Domkirken», Stavanger Aftenblad, 11. mai 1992
• Kristian Lexow: «Erling Skjalgsson var fra Stavanger», Stavanger Aftenblad, 17. februar 1998.
• Arnvid Lillehammer: Rapport om forprosjektet mellomalderbyen Stavanger. Spørsmål om grunnlegginga av Stavanger by. Arkeologisk Museum i Stavanger, 2000.
• Aslak Liestøl: «Runekrossen i Muséparken i Stavanger», Stavanger Museums årbok 1953.
• Carl J. S. Marstrander: «Runekorset i Museparken i Stavanger». Stavanger Museums årbok 1945.
• Johan B. Mikalson: «Erling Skjalgssons bygård», Stavanger Aftenblad, 26. juni 1962.
• Finn Rømcke: «Erling Skjalgsson var fra Stavanger», Stavanger Aftenblad, 29. april 1992.
• Marius Skadsem: «Ætti Skjalg». Rogaland Historielag Årshefte 1939, side 33-36.
• Marius Skadsem: «Ætta til Erling Skjalgsson». Lagnaden 1941, side 21-23.
• Marius Skadsem: «Ætta til Erling Skjalgsson». Lagnaden 1942, side 143-146.
• Helge Sørheim: Sentalsted, tettsted, knutepunkt, by Avhandling for dr. philos grad, Universitetet i Bergen, 2010.
• Torgrim Titlestad: : «Stavanger 1000 år i august 2000», Stavanger Aftenblad, Stavanger, 10. februar 1999
• Torgrim Titlestad: Erling Skjalgsson – Rygenes Konge, Erling Skjalgssonselskapet, 2000
• Torgrim Titlestad: Vikingkongen, Erling Skjalgssonselskapet, 2002.
• Torgrim Titlestad: Erling Skjalgsson i norsk historie, Erling Skjalgssonselskapet 2006.
• Rasmus Tveteraas: Erling Skjalgsson, 1934.
• Arthur Tønnesen: «Erling Skjalgsson og Sola», Stavanger Aftenblad innlegg datert 20. juni 1968.
• Alf Ådnøy: «Ingen vet stedet for drapet på Erling Skjalgsson», Stavanger Aftenblad, 13. oktober 1956.

Eksterne lenker

• (en) Erling Skjalgsson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Skjalgsson-løypa på Jæren