Vilhelm IV av Storbritannia
Vilhelm IV (født 21. august 1765, død 20. juni 1837) var konge av Det forente kongerike Storbritannia og Irland fra 26. juni 1830 til sin død.
Han var tredje sønn av Georg III og Sophie Charlotte av Mecklenburg-Strelitz, og yngre bror av Georg IV. Vilhelm var den siste konge og den nest siste monarken fra huset Hannover. I ungdommen gjorde han tjeneste i Royal Navy. Han ble derfor senere kalt The Sailor King (norsk: seilerkongen).
Hans regjeringstid var preget av en rekke store reformer: Fornyelse av fattiglovene, restriksjoner på barnearbeid, avskaffelse av slaveri i det britiske imperiet, reform av lokalstyret og ikke minst valgordningsreformen Reform Act 1832, som la veien åpen for mange andre reformer. Vilhelm var mindre involvert i politikk enn sin far og sin bror, men han ble den siste britiske monark som utnevnte en statsminister i strid med Parlamentets ønske, i 1834.
Fødsel og bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Prins William Henry ble født i Buckingham House i London. Han ble døpt i Det store rådskammer i St James's Palace den 18. september 1765. Hans faddere var prins William Henry, hertug av Gloucester og Edinburgh, prins Henry Frederick, hertug av Cumberland og Strathearn og prinsesse Augusta Charlotte av Wales. Han hadde to eldre brødre, George som var prins av Wales og Frederick, hertug av York og Albany, og det var derfor liten grunn til å tro at han ville bli konge.
Militær løpebane
[rediger | rediger kilde]Tretten år gammel gikk han inn i Royal Navy som midshipman (sjøkadett).[8] Han var med under slaget ved Kapp St. Vincent i 1780, og gjorde tjeneste i New York under den amerikanske uavhengighetskrigen. Mens han var der, godkjente George Washington planer om å kidnappe ham. Han skrev i sin godkjennelse: «Tiltaksånden som er så synlig i deres plan om å overraske dem i deres kvarter og ta med dere prins William Henry og admiral Digby fordrer applaus, og dere har min autoritet til å forsøke på enhver måte, og på det tidspunkt, som deres dømmekraft dirigerer dere til. Jeg er fullt ut overbevist om at det ikke er nødvendig å advare dere mot å fornærme eller ydmyke prinsens person...». Planen ble ikke satt ut i livet, da britene hørte om den og doblet vaktstyrken rundt prinsen.
I 1785 ble han løytnant og året etter kaptein. I 1786 var han stasjonert i Vest-India, og Horatio Nelson skrev om ham: «I sitt profesjonelle arbeid er han overlegen to tredjedeler, skulle jeg mene, av [marinens] liste; og i sin oppmerksomhet overfor ordrer, og respekten mot høyere offiserer, kjenner jeg knapt hans like.»[9]
Hertug av Clarence
[rediger | rediger kilde]Prinsen forsøkte å få en hertugtittel i likhet med sine eldre brødre, og å få den samme apanasje, men faren holdt igjen. For å legge press på ham truet William med å stille til valg til House of Commons for valgkretsen Totnes i Devon. Kongen valgte da å gi ham titlene hertug av Clarence of St. Andrews og jarl av Munster den 16. mai 1789.[10]
Prinsen avsluttet i 1790 sin tjeneste i marinen. Han ble ved sin avgang forfremmet til kontreadmiral. Da Storbritannia erklærte krig mot Frankrike i 1793 ville han gjerne gjøre tjeneste, men fikk ikke kommando over et skip. Han brukte i stedet tiden i House of Lords, hvor han forsvarte brorens enorme pengebruk; prinsen av Wales hadde søkt Parlamentet om ekstra tilskudd for å betale gjeld. Han talte også for slaveriet, for selv om det nesten var fullstendig borte i Storbritannia fantes det fortsatt i koloniene. Han brukte sine erfaringer fra Vest-India til å forsvare sin stilling i dette spørsmålet.
Etter å ha forlatt marinen hadde prinsen et lengre forhold til den irske skuespillerinnen Dorothea Bland, også kjent under artistnavnet Mrs. Jordan. Fra 1791 fikk de hele ti uektefødte barn, som alle fikk etternavnet FitzClarence. Forholdet ble ikke avsluttet før etter tyve år, i 1811. Det året ble prinsen utnevnt til Admiral of the Fleet.
Da Charlotte Augusta av Wales, datter av prinsen av Wales, døde i barselseng i 1817 stod kongen igjen med tolv barn, men ingen ektefødte barnebarn. Dette la press på hertugene, som måtte gifte seg og skaffe en arving. Den 13. juli 1818 giftet William Henry seg med Adelaide av Sachsen-Meiningen, datter av hertugen av Sachsen-Meiningen, som var halvparten så gammel som ham. De fikk bare to barn: Charlotte av Clarence, som døde 21. eller 27. mars 1819, samme dag som hun ble født, og Elizabeth av Clarence, født 20. desember 1820 og død 4. mars 1821. Den 23. april 1822 endte Adelaides graviditet med to tvillinggutter i dødfødsel.
William Henrys eldste bror, prinsen av Wales, hadde vært prinsregent siden 1811 på grunn av farens mentale sykdom. I 1820 døde Georg III, og regenten ble konge under navnet Georg IV. Ettersom den nye kongen var separert fra sin kone, og ikke hadde overlevende ektefødte barn, var Frederick av York og William av Clarence de neste i arverekken. Da Frederick døde i 1827 ble William, som var over seksti år gammel, tronarving. Senere i samme år utnevnte kongen ham til Lord High Admiral, et embete som hadde vært lagt til en kommisjon helt siden 1709. Clarence forsøkte å skaffe seg uavhengig kontroll over marinen, men lovene presset ham til i de fleste tilfeller å ta imot råd fra minst to medlemmer av marinerådet. Kongen bad i 1828, gjennom statsministeren, om hans avgang, og Clarence aksepterte dette.
Til tross for vanskene han opplevde som Lord High Admiral fikk han gjennomført en del endringer, som i ettertid har blitt regnet som gode. Han avskaffet piskestraff for det meste bortsett fra mytteri, krevde regelmessige tilstandsrapporter om alle skip, samt bestilte det første dampdrevne krigsskipet og kjempet for å få flere. Biografiforfatteren Philip Ziegler har påpekt at i dette embetet kunne han gjøre feil og lære av dem, noe som hadde vært langt mer problematisk dersom han hadde forsøkt å kaste seg rett ut i det som konge.
Kongetronen og reformkrisen
[rediger | rediger kilde]Georg IV døde i 1830 uten overlevende, ektefødte arvinger. Hertugen av Clarence ble dermed kronet som Vilhelm IV. Han var da 64 år gammel, og frem til kroningen av Charles III i 2022 var han den eldste som hadde blitt kronet i England. I motsetning til sin ekstravagante bror var Vilhelm enkel i sin smak og ville ha minst mulig pomp og seremoni. Georg IV hadde tilbrakt mesteparten av tiden på Windsor Castle, men Vilhelm kunne, spesielt tidlig i sin regjeringstid, finne på å gå alene rundt i gatene i London eller Brighton. Han var til å begynne med svært populær blant folket, inntil reformkrisen ødela mye for ham.
Da han tiltrådte som konge var Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington statsminister. Etter datidens valgordning måtte det utskrives nyvalg ved monarkens død, og i valget i 1830 tapte Wellingtons Tories for Whig Party. Charles Grey, 1. jarl Grey ble ny statsminister. Han annonserte straks at han ville forsøke å reformere valgsystemet, som stort sett hadde vært uendret siden det 15. århundre. Systemet hadde en rekke svakheter, for eksempel hadde store byer som Manchester og Birmingham ingen egne representanter, bare de som ble valgt for hele grevskapet, mens et lite sted som Old Sarum (med syv velgere) valgte inn to representanter. Disse små valgkretsene, kjent som råtne valgkretser, ble ofte kontrollert av aristokrater, som fremmet sine kandidater og fikk dem valgt av sine leietagere.
Som monark spilte Vilhelm IV en viktig rolle i reformkrisen. Da House of Commons (Underhuset) avviste First Reform Bill i 1831 oppfordret Lord Greys regjering til en umiddelbar oppløsning av Parlamentet og utskrivning av nyvalg. Vilhelm nølte med å gjøre dette, ettersom det hadde vært valg bare et år tidligere. Men han var irritert over opposisjonens handlemåte, da de formelt ba om at det ble vedtatt en Address, en resolusjon, mot oppløsning i House of Lords (Overhuset). Kongen så dette som et angrep på hans autoritet, og gikk personlig til House of Lords og påla en pause (såkalt prorogering). Hadde han sendt andre i sitt sted, slik man pleide og fortsatt pleier å gjøre, måtte de ha ventet til debatten var avsluttet, men så snart monarken selv ankom måtte debatten avsluttes umiddelbart. Dette var forsåvidt ikke en oppløsning, bare en tvungen pause mellom sesjoner, men det utløste utskrivning av nyvalg. Valget ble en stor seier for de reformvillige, men House of Lords var sterkt imot nyordning. Etter at Second Reform Bill var blitt avvist av Overhuset, også det i 1831, begynte folk å agitere for reform over hele landet. Det brøt ut opptøyer flere steder, og landet var stilt overfor den største politiske krisen siden den ærerike revolusjonen i 1688.
Med støtte i et opphisset folk nektet Greys annen regjering å akseptere nederlaget i House of Lords, og la frem lovforslaget igjen uten å endre det. Det gikk raskt gjennom i Underhuset, men i Overhuset var det igjen problemer. Lordene hadde lagt merke til presset fra befolkningen, og avviste det ikke umiddelbart, men de ønsket å endre dets karakter gjennom tillegg. Grey var frustrert over dette, og foreslo av kongen skulle ta kontroll over House of Lords ved å utnevne en rekke reformvillige personer.
Kongen nektet å gjøre dette, med den begrunnelse at det ville skape problemer med en permanent økning av antallet høyadelige. Lord Grey og hans regjering valgte å gå av. Vilhelm forsøkte å få Wellington til å danne en ny regjering, men fikk så høre at House of Commons hadde vedtatt en resolusjon der de bad Grey om å vende tilbake til statsministerembetet. Etter råd fra Wellington valgte kongen å gjenutnevnte Greys regjering. Han gikk også med på å utnevne flere adelige dersom House of Lords fortsatt skapte problemer. Dette fikk lordene som var motstandere av loven, til å avholde seg fra å stemme, av frykt for «utvanning» av aristokratiet og Overhuset. Lovforslaget ble dermed vedtatt og ble Reform Act 1832. Parlamentet fulgte opp med andre reformer, som avskaffelsen av slaveriet og restriksjoner på barnearbeid, men kongen var i svært liten grad involvert i dette.
Senere liv
[rediger | rediger kilde]I resten av sin regjeringstid var det bare ett tilfelle hvor Vilhelm aktivt gikk inn i et politisk spørsmål. Dette var i 1834, da han ble den siste monark som utnevnte en statsminister mot Parlamentets vilje. To år etter at reformloven var blitt vedtatt hadde regjeringen blitt upopulær, og på grunn av dens støtte til reform av Den irske kirke hadde den også mistet kongens sympati. Lord Grey gikk av igjen, og William Lamb, 2. viscount Melbourne, som hadde vært i kabinettet under Grey, erstattet ham. Administrasjonen omfattet stort sett de samme personer som under Greys tid, ettersom Whigs hadde en overveldende majoritet i House of Commons. Noen av medlemmene av regjeringen var sterkt mislikt av kongen.
I oktober 1834 arvet regjeringsmedlemmet John Charles Spencer, viscount Althorp, som var Leader of the House of Commons og Chancellor of the Exchequer, en adelstittel. Dermed måtte han flytte over fra House of Commons til House of Lords. Han måtte da også si fra seg begge embeter. Det var enighet om at en delvis restrukturering av regjeringen var nødvendig, men Vilhelm erklærte at regjeringen var så svekket at den ikke kunne reddes. Han brukte således Lord Althorps overgang fra Commons til Lords som påskudd til å avsette hele regjeringen.
Han utnevnte så sir Robert Peel, en Tory, til ny statsminister. Ettersom han var i Italia ble Wellington provisorisk utnevnt som hans stedfortreder. Da Peel så kom tilbake og tok over roret så han at det var umulig for regjeringen å styre med en enorm Whig-majoritet i Underhuset. Kongen oppløste derfor Parlamentet og utskrev nyvalg. Tories vant flere seter enn ved forrige valg, men var fortsatt i mindretall. Peel satt i noen få måneder, men etter en rekke nederlag i Parlamentet gikk han av. Lord Melbourne ble igjen statsminister og satt i resten av Vilhelms levetid.
Vilhelm var også konge av Hannover, men besøkte aldri staten. Hans bror, hertugen av Cambridge, virket som regent der gjennom hele hans regjeringstid. I 1833 fikk Hannover en konstitusjon som gav politisk makt til middelklassen og begrenset makt til de lavere klasser. Konstitusjonen gav også Hannovers parlament mer makt. Den neste kongen, Vilhelms bror Ernst August, trakk tilbake konstitusjonen med den begrunnelse at det skulle vært innhentet samtykke fra ham som tronarving.
Vilhelm IV døde av hjertesvikt den 20. juni 1837 på Windsor Castle og ble stedt til hvile i kapellet der. Han hadde ikke noen levende, ektefødt arving, og kronen gikk til hans da atten år gamle niese, Victoria av Kent. Under salisk lov kunne ikke en kvinne arve tronen i Hannover, og kongens yngre bror tok over der. Dermed endte personalunionen mellom Det forente kongerike og Hannover, som hadde vart siden 1714. Vilhelm har en rekke etterkommere gjennom sitt forhold til «Mrs. Jordan», blant annet David Cameron, Adam Hart-Davis og Oliver Reed.
Titler og utmerkelser
[rediger | rediger kilde]Titler
[rediger | rediger kilde]- 21. august 1765 – 20. mai 1789: His Royal Highness The Prince William (norsk: Hans Kongelige Høyhet, prins Vilhelm)
- 20. mai 1789 – 26. juni 1830: His Royal Highness The Duke of Clarence and St Andrews (norsk: Hans Kongelige Høyhet, hertugen av Clarence og St Andrews)
- 26. juni 1830 – 20. juni 1837: His Majesty The King (norsk: Hans Majestet Kongen)
Utmerkelser
[rediger | rediger kilde]Britiske utmerkelser
[rediger | rediger kilde]- Ridder av tistelordenen, 1770
- Ridder av hosebåndsordenen, 1782
Slektstre
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som William IV, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/William-IV-king-of-Great-Britain, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 64653, oppført som Vilim IV.[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Wilhelm IV. (Großbritannien), Brockhaus Online-Enzyklopädie-id wilhelm-wilhelm-iv-20, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.bbc.co.uk[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
- ^ The London Gazette 16972, side(r) 18, oppført som His Royal Highness the Duke of Clarence, besøkt 14. august 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ «William IV». Den offisielle hjemmesiden til det britiske monarkiet. Besøkt 6. juli 2007.
- ^ Ashley, Mike (1998). The Mammoth Book of British Kings and Queens. London: Robinson. ISBN 1-84119-096-9.
- ^ Weir, Alison (1996). Storbritannias kongelige familier: komplett genealogi, revidert versjon. Random House. s. pp.303–304. ISBN 0712674489.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Farnborough, T. E. May, 1st Baron. (1896). Constitutional History of England since the Accession of George the Third, 11th ed. London: Longmans, Green and Co.
- "William IV." (1911). Encyclopædia Britannica, 11th ed. London: Cambridge University Press.
- Plumb, J.H., and Huw Weldon. (1977). Royal Heritage. London: British Broadcasting Corporation.
- Royal Genealogies
- Memoir of His Royal Highness the Duke of Clarence (a contemporary biography) in The Mirror of Literature, Amusement, and Instruction, Supplement to Volume 10, No. 291, December 1827
- Van der Kiste, John, (1994) George III's Children, Stroud: Sutton Publishing Ltd.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) William IV of the United Kingdom – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) William IV of the United Kingdom – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Vilhelm IV av Storbritannia hos Hansards parlamentsdebatter
- (en) Vilhelm IV av Storbritannia hos The Peerage
| Monarker av kongeriket Storbritannia |   | |
|---|---|---|
| Monarker av Storbritannia | ||