Stuke
En stuke er i en norrøn middelalderkirke et sidealter eller sidekapell, laget som en integrert del av kirken.[1][2] Det kan også ha blitt brukt som betegnelse for koret.[2] Ordet har opphav i norrønt «ærme».[2]
Stuken kunne være i form at et utbygg, men kunne også være laget som et byggverk i tre inne i kirken, et ciborium med sidevegger og tak eller baldakin.[3]
En kombinasjon av korskille og sidealter var vanlig både i stavkirker og steinkirker i Norge.[3]
Messen var i middelalderkirken en nattverdsgudtjeneste, og i større kirker kunne det holdes flere messer samtidig ved ulike sidealtre eller stuker. Feiringen av messen kunne ha et spesielt formål, for eksempel som sjelemesse for en avdødd eller for å feire en bestemt helgen. Personer som ønsket messene måtte bidra økonomisk, til alterutstyr eller til underhold av messepresten.
Sigrid Undset skriver i boka Olav Audunssøn og hans børn: «Enda det var vinter da, og mørk ute, når han fulgte med Asbjørn Allfeit bort i den nordre tårnstuken; Asbjørn leste messen ved Mikalsalteret der».[4] I Sverres saga er det omtalt at Sverre hadde en drøm: «Han søkte til messe der, og da han bad for sig i kirken, syntes han, at det gik en mand hen til ham, tok ham i haanden og leide ham ind i en stuke».[5]
Eksempler på stuker
[rediger | rediger kilde]I kilder for Stavanger domkirke er det fram til omkring 1350 omtalt fem stuker:[6]
- Mariastuken, viet til jomfru Maria
- Sjelestuken
- Krosstuken
- Jonsstuken, viet til døperen Johannes
- Olavsstuken, viet til Olav den hellige
I Torpo stavkirke er det omtalt stuker med buet overdekning.[7]
Bergens Kalvskinn forteller om Haus kirke, som antageligvis var en stavkirke i middelalderen, at den hadde «æinn stoker firir nikulas alteri», det vil si en stuke foran Nikolas-alteret.[8]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Lorentz Dietrichson (1902). Omrids av den kirkelige Kunstarkæologi. Med særligt hensyn paa den norske kirke. Kristiania: Steenske bogtryggeri og forlag.
- ^ a b c Haakon Nyhuus, red. (1913). Illustrert norsk konservationsleksikon. 6. Kristiania: H. Ascehoug & Co.
- ^ a b Håkon Christie (1981). «Bygdekirken på Færøyene sett fra Norge». Frodskaparrit. Annales Societatis Scientiarum Færoensis. Torshavn.
- ^ Sigrid Undset (1958). Olav Audunssøn og hans børn. 1 Veiskillet. Oslo: H. Ascehoug & Co. s.41
- ^ Norges kongesagaer: Sverres saga. Kristiania: I.M. Stenersens forlag. 1914. s.41
- ^ Helle, Knut (1975). Stavanger fra våg til by. Stavanger: Stavanger kommune og Stabenfeldt forlag. ISBN 82-532-0189-3.
- ^ Tone M. Olstad, Annika Haugen (2016). Hvorledes sikre og forvalte norske kirkebygninger i fremtidens klima (PDF). NIKU Oppdragsrapport 71/2016 (avhandling). Norsk institutt for kulturminneforskning. s. 1-28.
- ^ Hans-Emil Lidén. «Haus kirke». Norges kirker.
Kirkearkitektur | ||
|---|---|---|
| Kirkebygningen |  | |
| Monumenttyper | ||
| Bygningsdetaljer | ||
| Dekorasjon | ||
| Inventar | ||
| Perioder | ||
| Kirker i Norge | ||