Jupiters nordpol
| Jupiters nordpol | |||
|---|---|---|---|
 Syklonske stormer omgir Jupiters nordpol, fanget i infrarødt lys av romsonden Juno |
Jupiters nordpol er det nordligste punktet på planeten Jupiter. Liksom Jupiters sørpol, har den en mer blåaktig farge enn resten av Jupiter.
Nordpolen ble første gangen fotografert i juli 2016 da romsonden Juno kom inn i Jupiters bane. Samtidig ble polens syklon oppdaget. Den målte litt mer enn 3000 km, og var omgitt av 8 mindre sykloner som hver enkelt målte 2400–2800 km i diameter. De har omtrent halvparten av størrelsen til sørpolens sykloner og danner en oktagon. Alle roterer mot klokken.
Sirkumpolare sykloner i nord har en «fylt» eller «kaotisk» struktur. Den indre delen av «kaotiske» sykloner har små skystriper og flekker. «Fylte» sykloner har et skarpt avgrenset, lobat område som er lyst hvitt nær kanten med en mørk, indre del. Der er 4 «fylte» sykloner og 4 «kaotiske» sykloner i nord.
Nordlige sykloner tenderer mot å opprettholde en oktagonal struktur med den sirkumpolare syklon i midten. De er vanskeligere å se enn sørlige sykloner på grunn av dårlig belysning av nordpolen om vinteren. Derfor er det vanskelig for JunoCam å foreta nøyaktige målinger av deres posisjoner under hvert omløp på 53 dager, men instrumentet JIRAM har gjort det. Begrenset belysning gjør det vanskelig å se den nordlige sentrale syklon, men gjennom fire omløp kan den delvis bli sett og den oktagonale strukturen bli identifisert. Den sirkumpolare syklon har en avstand fra polen på 0.5˚ og opprettholder sin posisjon omkring senteret. De nordlige sirkumpolare sykloner har en drivrate på omkring 1˚ til 2.5˚ per omløp. Den syvende syklonen i nord (n7) driver litt mer enn de andre på grunn av den antisykloniske hvite oval (AWO) som dytter den lengre unna den sirkumpolare syklon. Dette gjør at den oktagonale formen blir litt forstyrret.
På sørpolen ble det i 2019 tilføyd en sjette syklon til fem perifere sykloner. På nordpolen har "1+8" strukturen vært stabil (i alle fall til slutten av 2020). Stabiliteten sørges for av perifere sykloners tendens til å frastøte hverandre og bevege seg mot polen, mens den sentrale syklon frastøter alle de andre.[1]
Tre perifere sykloner (den 2., 6. og 8.) har nesten samme lysstyrke som bakgrunnen. De andre fem er lysere. Flere mindre sykloner er opp til 1000 km i diameter, hvorav noen roterer med klokken, og sirkulerer rundt dem.
Temperaturen i den øvre atmosfæren i denne regionen er omkring -83...-13 °C[2]
Da Juno ankom Jupiter, var nordpolen nedsunket i polarnattens mørke, og de første bildene var infrarøde. Bare når sollyset ankom den nordlige halvkule var det mulig å se alle syklonene i lyset av solen. For å skape et komplett bilde, var fire tilnærmelser til polen påkrevet.[3]
På nordpolen ble det oppdaget en stor røntgenflekk i 2000, som pulserte med en periode 45 minutter (en mye mindre tilsvarende flekk finnes på sørpolen). Forklaringen på dette fenomenet er ikke kjent.[4]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Gavriel, Nimrod; Kaspi, Yohai (2021). «The number and location of Jupiter's circumpolar cyclones explained by vorticity dynamics». Nature Geoscience. 14 (8): 559–563. Bibcode:2021NatGe..14..559G. arXiv:2110.09422
. doi:10.1038/s41561-021-00781-6.
- ^ «Полет над северным полюсом Юпитера: видео». Популярная механика (på russisk). Besøkt 13. november 2021.
- ^ «All Eight Northern Circumpolar Cyclones in 2020». NASA Jet Propulsion Laboratory (JPL) (på engelsk). Besøkt 13. november 2021.
- ^ «Астронет > Большое рентгеновское пятно на Юпитере». www.astronet.ru. Besøkt 13. november 2021.