Internasjonal privatrett
Internasjonal privatrett, også kjent som interlegal rett, er betegnelsen på nasjonale regler som avgjør hvilket lands rett som skal komme til anvendelse på et rettsspørsmål (lovvalgsregler), og hvilke stat som har jurisdiksjon ved tvist om rettspørsmålet. Spørsmålet oppstår oftest der en tvist har tilknytning til flere stater.
Når en annen stats rett enn domstolslandets rett kommer til anvendelse, gjelder dette vanligvis kun de materielle rettsreglene. Prosessuelt vil man vanligvis følge reglene som gjelder i domstolens hjemland (lex fori).
Skillet mellom internasjonal privatrett og folkerett
[rediger | rediger kilde]Internasjonal privatrett må ikke forveksles med folkerett. Mens folkeretten omhandler tvister mellom stater, går internasjonal privatrett ut på å finne hvilken stats regler som skal gjelde i en tvist mellom private parter. En stat kan imidlertid også i prinsippet være involvert i en slik tvist, men vil da opptre som privat rettssubjekt på lik linje med for eksempel et selskap, og ikke som folkerettslig rettssubjekt.
En annen forskjell mellom folkerett og internasjonal privatrett er at mens folkeretten er universalt gjeldende for alle verdens stater, vil reglene om internasjonal privatrett i utgangspunktet komme an på rettsreglene i det land tvisten kommer opp, og vil således kunne variere fra land til land. En sak som kommer opp for en norsk domstol vil kunne komme til at saken hører under norsk rett, men dette er ikke til hinder for at en engelsk domstol ville ha kommet til at engelsk rett skulle anvendes dersom saken hadde kommet opp der. I praksis vil imidlertid de forskjellige lands internasjonale privatrettsregler ha et nok så likt innhold, som følge av internasjonale konvensjoner og sedvanerett. Det vil imidlertid også være forskjeller; for eksempel følger man i Norge (og i blant annet Danmark og USA) prinsippet om at bostedets (hjemlandets) rett i noen type saker skal følges (domisilprinsippet), mens andre land (blant annet Tyskland, Frankrike og Italia) følger prinsippet om at statsborgerskapet avgjør hvilket lands rett som skal anvendes.
Rettskildene
[rediger | rediger kilde]Når en dommer skal ta stilling til hvilket lands rett som skal anvendes, må han altså ta utgangspunkt i de nasjonale rettskildene. Finnes det bestemmelser i loven vil dette være avgjørende, og ofte vil denne stå i forbindelse med en internasjonal konvensjon. For Norges vedkommende foreligger det en slik konvensjon som angår løsørekjøp. Utover dette finnes det bare mer spredte bestemmelser i lovgivningen, særlig gjelder dette regler som er blitt til i samarbeid med de andre nordiske land. Også sedvane innen et spesielt felt vil kunne være avgjørende.
Der man ikke har noen lov eller sedvane å støtte seg på, vil man måtte falle tilbake på en hovedregel. Denne går innen norsk internasjonal privatrett ut på at man for å finne en løsning på forholdet skal anvende retten i det landet «hvortil det har sin sterkeste tilknytning, eller hvor det nærmest hører hjemme» (Rt. 1923 II s. 58). Denne dommen avsagt av Høyesterett, dreide seg om to norske skip, «Irma» og «Mignon», som støtte sammen i engelsk farvann, og spørsmålet var om norsk eller engelsk rett skulle anvendes. Som en følge av dette er regelen blitt kalt «Irma-Mignon-formelen», og denne gir anvisning på en konkret skjønnsmessig vurdering i det enkelte tilfelle, som ikke vil være bundet av forhåndsdefinerte momenter. Den samme metoden er også brukt i en rekke andre stater, og kalles ofte mer generelt for den «individualiserende metode».
I internasjonale kontraktsforhold, har det blitt mer og mer vanlig å ta inn bestemmelse i avtalen om hvilket lands rett som skal anvendes i tvister mellom partene. I stor utstrekning vil det være adgang til dette, slik at domstolene vil legge kontrakten til grunn. En viss begrensning ser man i forbrukerforhold, der retten vil kunne skjære i gjennom forsøk fra den profesjonelle part på å unngå regler til vern for forbrukerne.
Rome I Regulation
[rediger | rediger kilde]I EU er store deler av den internasjonale privatrettens lovvalgsregler for kontrakter harmonisert gjennom Regulation on the Law Applicable to Contractual Obligations 593/2008 (Rome I Regulation). Hovedregelen er at partene selv kan velge hvilken lov som skal regulere kontrakten (partsautonomi). Dette skjer vanligvis skriftlig gjennom en egen klausul i kontrakten, men kan også skje ved egen skriftlig avtale, muntlig avtale eller konkludent atferd.[1] Partene kan også velge å at forskjellige deler av avtalen skal reguleres av ulike lover (såkalt dépeçage).[1] Denne friheten til å velge hvilke lovregler som skal regulere kontrakten er imidlertid begrenset av avtalefrihetens grenser,[2] lex foris overstyrende preseptoriske regler,[3], tredjestaters overstyrende preseptoriske regler når disse gjør utførelsen av kontrakten ulovlig[4] og «Ordre public».[5]
Hvis partene ikke har gjort noe lovvalg i sin kontrakt, bestemmes lovvalget av de øvrige lovvalgsreglene i Rome I. I korte trekk stiller reguleringen opp en rekke særbestemmelser for ulike typer kontrakter, slik som salgskontrakter, tjenestekontrakter, franchise-kontrakter mv.[6] Videre bestemmer bestemmelsen at hvis kontrakten ikke dekkes av noen av disse kontraktstypene, eller den dekkes av mer enn én kontraktstype, skal kontrakten reguleres av loven i det landet hvor kontraktsparten som utfører «the characteristic performance of the contract» har sitt hjemsted.[7] Dette vil typisk vær parten som skal levere varene, tjeneste e.l. i motsetning til parten som yter et økonomisk vederlag. Til sist har reguleringen en unntaksbestemmelse som fanger opp sitausjoner hvor det det er klart fra alle omstendigheter at saken har en klart nærmere tilknytning tl en annen stat enn det som følger av øvrige regler.[8]
«Ordre public»
[rediger | rediger kilde]Anvendelsen av lovvalgsregler må skje med den reservasjon at dersom en eventuell utenlandsk rettsregel fører til et resultat som blir for støtende i forhold til den nasjonale rettstradisjon, vil den ikke kunne gjøres gjeldende. Dette prinsippet er kjent som «ordre public» (opprinnelig fransk, l'ordre public, «samfunnsordenen»). Et eksempel kan være at man i Norge ikke vil godkjenne tvangsekteskap eller ekteskap som medfører flerkoneri, selv om dette er anerkjent i det land der slike ekteskap er blitt inngått, og selv om lovvalgsreglene bestemmer at det er dette landets rett som skal regulere forholdet. Utover slike klare tilfeller må imidlertid prinsippet normalt brukes med varsomhet. Motstrid med preseptoriske lovregler er ikke nok, det må kreves at resultatet vil være i sterk motstrid med våre politiske, sosiale og økonomiske grunnverdier.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Regulation on the Law Applicable to Contractual Obligations (Rome I) 593/2008 art. 3 (1)
- ^ Regulation on the Law Applicable to Contractual Obligations (Rome I) 593/2008 art. 1 (2)
- ^ Regulation on the Law Applicable to Contractual Obligations (Rome I) 593/2008 art. 9 (2)
- ^ Regulation on the Law Applicable to Contractual Obligations (Rome I) 593/2008 art. 9 (3)
- ^ Regulation on the Law Applicable to Contractual Obligations (Rome I) 593/2008 art. 21
- ^ Regulation on the Law Applicable to Contractual Obligations (Rome I) 593/2008 art. 4 (1)
- ^ Regulation on the Law Applicable to Contractual Obligations (Rome I) 593/2008 art. 4 (2)
- ^ Regulation on the Law Applicable to Contractual Obligations (Rome I) 593/2008 art. 4 (3) og (4)