Jazz

«Jazz» har flere betydninger.

Louis Armstrong (1901–1971) er betraktet som en av de sentrale musikerne i jazzen for hans bidrag som trompetist, komponist og sanger.

Jazz er en musikksjanger.

Den har sin opprinnelse i afroamerikanske samfunn i New Orleans, USA, på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Jazzen utviklet seg fra røtter i blues og ragtime. Siden 1920-årenes jazztidsalder har jazz blitt anerkjent som en betydningsfull musikalsk uttrykksform. Den sto da fram som uavhengig av tradisjonelle og populære musikkstiler, og alle jazzens ulike varianter var alle knyttet til de felles bånd med afroamerikansk og europeisk-amerikansk opphav i framføringen. Jazz er karakterisert av swing- og blåtone, vokaler innenfor call and response («rop og svar»), og polyrytmer (to eller flere uavhengige rytmer spilt samtidig) og improvisasjon. Jazz har dype røtter i vestafrikansk kulturelle og musikalske uttrykk og i afroamerikansk musikktradisjoner, inkludert blues og ragtime, men også europeisk musikk fra militærband og orkestre. Selv om jazzens fundament har dype røtter innen afroamerikanske erfaring i USA, har ulike kulturer bidratt med deres egen erfaring og stiler til kunstformen, foruten også intellektuelle verden over som har hyllet jazz som «den eneste sanne kunstform som har kommet fra Amerika».

De første norske jazzband ble dannet rundt 1920.

Se Jazz i Norge

Etter hvert som jazzen spredte seg ut av USA og til resten av verden ble preget av ulike nasjonale, regionale og lokale musikktradisjoner, noe som ga opphav til mange særskilte stiler. New Orleans-jazz, også kalt for Dixieland, begynte tidlig i 1910-årene og kombinerte marsjer fra eldre brassband, franske kvadriljer, biguine, ragtime og blues med kollektive polyfonisk improvisasjon. I 1930-årene førte tungt arrangerte danseorientert storbandswing til Kansas City-jazz, en hardsvingende, bluesaktig, improviserende stil, og gypsy-jazz, en stil som framhevet musettevals. Bebop utviklet seg i 1940-årene, noe som endret jazz fra en dansbar populærmusikk mot en mer utfordrende «musikernes musikk» som ble spilt med et raskere tempo og benyttet mer akkordbasert improvisasjon. Cool jazz utviklet seg mot slutten av 1940-årene, og innførte en roligere, mer polert lyd og lange, lineære melodilinjer.

I 1950-årene oppsto frijazz som utforsket spilling uten fast beat og formelle strukturer, og karakteriseres generelt ved minimal avhengighet av formelle grenser. På midten av 1950-årene kom hard bop som innførte innflytelse fra rhythm and blues, gospel, og blues, særskilt i saksofon- og pianospillingen. Modal jazz utviklet seg på slutten av 1950-årene og benyttet modal skala som grunnlag for musikalsk struktur og improvisasjon. Jazz-fusion, en form for jazz-rock, oppsto på slutten av 1960-årene og tidlig i 1970-årene, og kombinerte jazzimprovisasjon med rockmusikkens rytmer, elektriske instrumenter, og høy lyd fra forsterkere. Tidlig i 1980-årene ble kommersiell form for jazz-fusion utviklet og som ble karakterisert som smooth jazz. Den ble suksessfull i henhold til spilling på radio. Andre stiler og sjangre rundt 2000-årene var latin jazz og afro-kubansk jazz

Etymologi

Spørsmålet om opprinnelsen til ordet «jazz» har ført til betydelige undersøkelser, og dens historie er godt dokumentert. Det er antatt at det er beslektet med jasm, et slangbegrep datert tilbake til 1860 i betydningen «pepp, driv, energi». Den antagelige opprinnelsen er til sist fra kreolspråk i New Orleans i form av patois jass i betydningen «anstrengende aktivitet», særskilt i form av «seksuell aktivitet», men er også benyttet i congadans som jasm (1860), «energi, driv», som er av afrikansk opprinnelse (sammenlign mandinka jasi, tamne yas), også opphavet til slangordet jism, «sæd».

Den eldste skriftlige nedtegnelsen av ordet er i en artikkel fra 1912 i Los Angeles Times hvor en kaster i baseball beskrev et kast som han betegnet som en jazzball «ettersom den vingler og kan rett og slett ikke gjøre noe med den.» «Jazz» benyttes også i andre sammenhenger, eksempelvis som «vrøvl, unødvendig prat» som er dokumentert fra 1918. Slangbegrepet all that jazz i betydningen «et cetera» eller «alt det der», er først gang dokumentert i 1939.

Bruken av begrepet «jazz» i en musikalsk sammen er dokumentert så tidlig som 1915 i Chicago Daily Tribune. Den første dokumenterte bruken i en musikalsk sammenheng i New Orleans var i en artikkel i Times-Picayune den 14. november 1916 om «jas bands». I et intervju med NPR, tilbød musikeren Eubie Blake sin samling av opprinnelige slangkonnotasjoner av begrepet, og uttalte «Da Broadway plukket det opp, kalte de det 'J-A-Z-Z'. Det var ikke kalt for det. Det var stavet 'J-A-S-S'. Det var grovt, og om du visste hva det var, ville du ikke si det høyt foran kvinner.»

Jazz har vist seg meget vanskelig å definere ettersom det utgjør en bred rekke av musikk som strekker seg over en tidsepoke på over hundre år, fra ragtime til 2010-årenes jazz-rock. Forsøk på å definere jazz fra et musikalsk perspektiv sett opp mot andre musikalske tradisjoner, slik europeisk musikkhistorie, eller afrikansk musikk, men musikkritikeren Joachim-Ernst Berendt har argumentert at dets referansebegreper og dets definisjon bør være bredere, og definerer jazz som en «form for kunstmusikk som har sin opprinnelse i USA via konfrontasjonen afroamerikansk med europeisk musikk» og argumenterer for at det skiller seg fra europeisk musikk ved at jazz har et «særskilt forhold til tid definert som ’swing’», involverer «en musikalsk produksjon av spontanitet og vitalitet hvor improvisasjon spiller en rolle». I henhold til musikkjournalisten Robert Christgau, «de fleste av oss vil si at å oppfinne mening mens man gir slippe på jazzens essens og håp.»

Historie

Buddy Boldens band (1905) fra New Orleans.

Original Dixieland Jass Band ga ut jazzens første plate (1917).

Jazzen oppsto i sørstatene i USA på begynnelsen av 1900-tallet, der afrikanske og europeiske musikktradisjoner møtte hverandre. Jazzens røtter ligger på den ene side i afroamerikanske musikktradisjoner som blues, ragtime, spirituals og arbeidersanger, og på den annen side i forskjellig slags musikk som europeiske innvandrere hadde tatt med seg hjemmefra, slik som regional folkemusikk og militærmusikk. Ut av dette oppsto det en rekke nye musikalske uttrykksformer, først i New Orleans, senere i Chicago og andre storbyer i USA der det fantes en stor andel av afroamerikanere.

Jazzen fikk et særskilt oppsving fra 1917, da grammofonplaten ble oppfunnet. Den første ble produsert i New York med Original Dixieland Jass Band.

Kronologien som følger skal ikke å forstås som epoker som har avløst hverandre. Man sluttet ikke å produsere musikk i én sjanger selv om den neste kom. Årstallene er bare til tilnærmet orientering, eksemplifisert ved musikere og artister.

1900-årene

På begynnelsen av 1900-årene hadde man musikksjangere som blues, ragtime, spirituals og arbeidersanger. Ingen av disse er jazz, men musikkretninger som dannet grunnlaget for at jazzen skulle oppstå.

1910-årene

Da improvisasjon ble innført som et element i musikken til marsj-, salong- og ragtimebandene i New Orleans, oppsto uttrykket New Orleans-jazz, med kjente navn som Buddy Bolden, senere King Oliver, Louis Armstrong og Jelly Roll Morton.

Dixieland, som blant annet Eddie Condon er kjent fra, er musikalsk sett det samme som New Orleans-jazz, men med hvite musikere. Det amerikanske Original Dixieland Jass Band utga den første jazzplate (1917), og bandets plater ble etter turne til England i 1919 de første distribuert til Skandinavia.

1920-årene

The King & Carter Jazzing Orchestra i Houston, Texas, Januar 1921.

Louis Armstrong var et musikalsk ideal for mange, og Chicago-jazz betegner musikk av hvite musikere i Chicago med Armstrong som forbilde. George Gershwin hadde premiere i 1924 med «symfonisk jazz» i sin Rhapsody in Blue, fremført av Paul Whitmans orkester, som ledd i hans «An Experiment in Modern Music» (Aeolian Hall, New York).

Stride piano er en virtuos pianojazz med sterke ragtime-elementer. Som kjente navn i denne sjangeren kan nevnes Fats Waller, James P. Johnson og Earl Hines. Boogie-woogie er bluesorientert pianojazz med typiske drivende bassfigurer, spilt av blant andre Meade Lux Lewis, Albert Ammons og Pete Johnson.

En av de absolutt første norske jazzgrupper var Sixpence Jazzband (Kristiania, 1923), og det lengstspillende, Bodega Band ble etablert i Trondheim (1929).

1930-årene

I 1930-årene utviklet den kjente swingen seg, og store instrumentalister, komponister og orkesterledere som Count Basie, Duke Ellington, Glenn Miller og Artie Shaw ble kjent. Swing er en arrangert combojazz, eller big band jazz, med en ekstremt tett samspilt rytmeseksjon. Dette oppstår ved at de enkelte musikere spiller med en viss grad av rytmisk frihet i forhold til hverandre og til den felles grunnrytmen (beat).

String swing er et begrep som blir brukt i flere sammenhenger. En av dem betegner den første egne europeiske jazz-stilen, egentlig Hot club jazz, som fikk innflytelse fra sintienes musikk, blant annet ved å innføre fiolin som instrument. Denne stilen er kjent i Norge gjennom Hot Club de Norvége i 1980-årene. De franske Django Reinhardt og Stéphane Grappelli er gode eksempler på denne sjangeren.

I Sverige etableres tidsskriftet Orkesterjournalen i 1933, og blir verdens mest langvarige tidsskrift for jazz, tett etterfulgt av Down Beat (1934).

1940-årene

En videreutvikling av swingen er bebop, og navn som forbindes med denne sjangeren er Dizzy Gillespie, Charlie Parker og Bud Powell. Bebop har fokus på solistisk improvisasjon, som regel spilt i en kvintett, og kjennetegnes ved kompleks harmonikk og høyt tempo. Blue notes er karakteristisk for denne stilen. En nordmann som bør nevnes i denne sammenheng er Egil «Bop» Johansen.

1950-årene

Cool jazz (Miles Davis, John Lewis, Chet Baker, Stan Kenton) er jazz med mer strukturert komposisjon og improvisasjon enn bebop, med innflytelse fra europeisk komposisjonsteknikk. Stilen er mer introvert enn bebop, og anser seg for å være mer lyttemusikk (kunstmusikk) enn underholdningsmusikk.

I Norge dannes Norsk jazzforbund i 1953 og etablerer Buddyprisen året etter.

Hard bop (med navn som Art Blakey, John Coltrane, Miles Davis og Horace Silver) er en videreutvikling av bebop, med blikk tilbake på jazzens røtter i blues, soul og afrikansk musikk.

I Third Stream (eksempelvis John Lewis og Modern Jazz Quartet) åpnes jazzbegrepet for alle mulige musikktradisjoner, blant annet europeisk kunstmusikk. Samtidig oppstår en sjanger, «New Orleans jazz revival», (1938–) eller bare «revival». I noen diskursive sammenhenger går både New Orleans og Dixielandrevival under begrepet «revival» som ser tilbake på den tradisjonelle stilen New Orleans-jazz, men musikerne som utvikler stilen tar gjerne med elementer fra de samtidige stilene, swing og bebop.

1960-årene

I juli 1960 åpner en av de første jazzfestivalene i Europa, Jazz à Juan, i Juan-les-Pins i Frankrike som en hyllest til Sidney Bechet.

Norges første jazzfestivaler etableres: Moldejazz (1961) og Kongsberg Jazzfestival (1965).

Orkestral jazz (Gunther Schuller og Gil Evans) er Third stream i stort format, ofte som større komposisjoner.

I frijazz (Ornette Coleman, Cecil Taylor, Albert Ayler, Sun Ra) begynner jazzen å løse seg fra tradisjonell rytme og harmoni – energy play istedenfor swing, der uvante harmonier og støy blir benyttet som elementer. Cecil Taylors opptreden på Metropol Jazz Club i Oslo var en milepæl i denne sammenheng, sett med norske øyne.

Free bop (Miles Davis, Charles Lloyd, Wayne Shorter) er en videreutvikling av Ornette Colemans og John Coltranes modal jazz.

Slutten av 1960-årene innleder en ny epoke innen jazzen: jazzrock og fusion, gjennom blant andre Miles Davis' Bitches Brew og In a Silent Way.

1970-årene

Fusion (rock-jazz) (Miles Davis, Herbie Hancock, John McLaughlin, Joseph Zavinul, Chick Corea og Al Di Meola) har elementer fra den samtidige rockmusikken, særlig elektroniske og elektronisk forsterkete instrumenter. Lydstyrken ble høyere, og jazz og rock påvirket hverandre gjensidig.

Akustisk jazz (Keith Jarrett, Chick Corea, Gary Burton) derimot, er en romantisk orientert stil uten elektroniske virkemidler. Sjangeren oppsto som en motvekt til rock-jazz. Musikkteoretisk var den basert på Ornette Colemans teorier.

Mainstream (Oscar Peterson, J.J. Johnson, Phil Woods) er en stil avledet av en blanding av swing, tidlig bebop og Kansas City-bop. Det er den eneste av de tradisjonelle jazzstilene som fremdeles er i utvikling.

I Norge etableres Vossajazz (1973) og jazzlinja ved Musikkonservatoriet i Trondheim - nå en del av Institutt for musikk ved NTNU (1979).

1980-årene

Loft (Sam Rivers, Anthony Braxton, Marion Brown, Roscoe Mitchell) er frijazz med enklere strukturer og mer melodisk utforming, med den hensikt å gjøre musikken lettere tilgjengelig for lytteren.

Neo-hardbop (Wynton Marsalis, Roy Hargrove, Terri Lyne Carrington) er Hardbop som i 1950-årene, med mye blues og intensitet og lite eksperimentering.

Oslo Jazzfestival starter opp i 1986.

1990-årene

• Smooth jazz (David Sanborn)
• Etno jazz (Anouar Brahem)

2000-årene

Hip-hop jazz (Matthew Shipp, DJ Spooky, Us3, Guru's Jazzmatazz, Roy Hargrove & The RH Factor) er en sammenføring av forskjellige musikkretninger fra 1990-årene, ført sammen av fargede kunstnere.

Nu jazz (Bugge Wesseltoft) er tradisjonell jazz med innflytelse fra forskjellige former av elektronisk musikk.

Viktige begrep

• Avant-garde jazz betegner ofte de nyskapte stilartene i en gitt epoke.
• Jazz combo er et band med tre musikere og oppover. Består gjerne av komp (bass, trommer og gitar eller piano) med blåsere og/eller vokal.
• Big band er et jazzband med flere musikere enn i en jazz combo, besetningen og antall musikere kan variere. En nokså vanlig besetning vil være: 5 saksofoner, 5 trompeter, 5 tromboner og komp (trommer, bass, gitar og/eller piano). Storband er som regel notebasert, men mer improvisasjonsbaserte storband finnes også, eksempelvis Sun Ras band i 1960-årene.
  Eksempler på berømte storband er Duke Ellingtons band og Count Basies band.
• Standards (eller standardlåter) er repertoarstykker som blir spilt særlig ofte. Disse låtene har gjennom årene blitt så kjente at de fleste musikere innen jazzsjangeren kan møtes og spille dem sammen uten å øve først.

Litteratur

• Feather, Leonard (1955): The Encyclopedia of Jazz, New York
• Feather, Leonard (1966): The Encyclopedia of Jazz in the 60s, New York
• Feather, Leonard; Gitler, Ira (1976): The Encyclopedia of Jazz in the 70s, New York
• Chilton, John (1970/1985): Who's Who of Jazz. Storyville to Swing Street, London
• Clayton, Peter; Gammond, Peter (1986): The Guiness Jazz A-Z, Winfield
• Carr, Ian; Fairweather, Digby; Priestley, Brian (1987): Jazz. The Essential Companion, London
• Kunzler, Martin (2002): Jazz-Lexikon, Reinbek ved Hamburg (2 bind)

Eksterne lenker

Norsk

• Jazzen.no, plateomtaler av norsk og utenlandsk jazz
• Hva er jazz? – et blikk på jazzharmoni

Engelsk

• Jazz Discography Project
• All About Jazz
• Dennis Owsleys hjemmeside med nyttige oversikter