Liberalismen ble først utformet i England på 1600-tallet, med Thomas Hobbes (1588–1679) og John Locke (1632–1704) som sentrale premissleverandører. Begge var opptatt av å legitimere statsdannelsen som en frivillig kontraktsinngåelse mellom individer. Dette er liberalismens kjerne – at individer går foran samfunnet.

De to tenkerne kom likevel til helt ulike konklusjoner, hvorav Lockes versjon er nærmere moderne liberalere. Mens Hobbes endte med å legitimere en stat der suverenen, altså en eneveldig monark, hadde uinnskrenket makt, tok Locke til orde for en stat med begrenset makt over sine innbyggere.

Locke mente også at innbyggerne i en stat kunne gjøre opprør mot staten dersom den misbrukte makten den hadde fått av innbyggerne. Selv om Locke aldri selv brukte ord som «liberal» eller «liberalist» om seg selv, regnes han i utallige historiske gjennomganger som en grunnlegger av liberalismen.

Den klassiske liberalismen er en retning innenfor liberalismen som bygget på Lockes politiske filosofi. Retningen ble utformet i England på 1700- og begynnelsen av 1800-tallet. Den klassiske liberalismen tar til orde for en minimalstat eller nattvekterstat. I dag kalles den også libertarianisme.

Staten er et nødvendig onde og bør begrenses til å beskytte innbyggerne ved å sørge for sosial ro og orden. Når den virker, må den kun gjøre det som en rettsstat, altså på en forutsigbar måte, på bakgrunn av allment kjente lover. Avskaffelse av de fleste offentlige reguleringer er derfor nødvendig for individets utfoldelse.

Denne formen for liberalisme ble utformet i en tid hvor føydalsamfunnet skapte store begrensninger for hva folk kunne foreta seg, og hvor myndighetene regjerte på en ofte brutal og vilkårlig måte.

Viktige representanter for den klassiske liberalismen er Adam Smith (1723–1790) og Jeremy Bentham (1748–1832).

Sosialliberalismen gav uttrykk for at bedre utfoldelsesmuligheter forutsatte at staten grep aktivt inn i samfunnslivet, særlig i økonomien: For å gi alle rimelige sjanser måtte noens (de sterkestes) utfoldelsesmuligheter begrenses.

På 1900-tallet ble denne formen for liberalisme videreutviklet og representerer nå også et forsvar for velferdsstaten. Sosialliberalismen står derfor i dag svært nær den moderate sosialismen, mens konservative bevegelser har overtatt en del av de klassiske liberale ideene om en passiv rettsstat.

De som utformet sosialliberalismen, var først og fremst John Stuart Mill (1806–1873), Thomas Hill Green (1836–1882) og Leonard Trelawny Hobhouse (1864–1929).

Fordi liberalismen har vært så individualistisk orientert, har den også vært svært rasjonalistisk. Dette har ført til at den har fått sterke innslag av antiklerikalisme, særlig i katolske land. I protestantiske land har det imidlertid vært et klart pro-religiøst innslag i den liberale bevegelsen.

I det katolske Europa oppfattes fortsatt liberalismen i stor grad på en klassisk måte, og de liberale partiene er utpregede høyrepartier. I det protestantiske Europa og i Nord-Amerika oppfattes liberalismen hovedsakelig i sosial betydning, og de liberale partiene er sentrums- eller sentrum-venstre-partier.

Den amerikanske filosofen John Rawls' A Theory of Justice fra 1971 regnes som et av det 20. århundres viktigste bidrag til politisk teori. Rawls' teori om rettferdighet forsvarer den liberale velferdsstaten.

Hans teori gjelder fordelingen av såkalte sosiale primærgoder: personlige og politiske friheter, yrkesmuligheter og samfunnsmessige posisjoner, inntekt og annen økonomisk godtgjørelse. Disse er for Rawls nødvendige betingelser for å oppnå noe som helst.

Han argumenterer for at disse godene skal fordeles etter to sett av prinsipper. For det første skal enhver ha samme tilgang på det mest omfattende systemet av friheter som er forenlig med et tilsvarende system av friheter for andre.

For det andre skal sosiale og økonomiske ulikheter bare godtas hvis de er til størst fordel for de dårligst stilte og hvis de er knyttet til stillinger og posisjoner alle kan konkurrere om på like vilkår.

Rawls' bok utløste en omfattende politisk-filosofisk debatt. Blant annet har Rawls' Harvard-kollega, Robert Nozick, argumentert for at de fleste former for omfordeling er uforenlige med respekten for menneskelige rettigheter i boken Anarchy, State and Utopia fra 1974.

Diskusjonen mellom dem som tenker som Rawls og dem som tenker som Nozick er blitt særlig viktig i vestlige samfunn fordi den er så nært knyttet til velferdsstatens videre utvikling.

• politisk filosofi
• libertarianisme